Forstå betydningen av Ecclesia i Det nye testamente

Ecclesia er et gresk ord som betyr "utkalte" eller "forsamling". I Det nye testamente brukes det til å referere til fellesskapet av troende som har blitt kalt ut av verden og samlet av Gud for å tilbe ham og tjene hans hensikter.
Ordet "ecclesia" er avledet fra verbet "ekkaleo", som betyr "å rope ut". I sammenheng med Det nye testamente brukes det til å beskrive prosessen der Gud kaller ut individer fra verden og bringer dem inn i et trossamfunn. Dette fellesskapet blir da referert til som "ecclesia" eller "forsamling".
I Det nye testamente brukes begrepet "ecclesia" for å referere til de tidlige kristne samfunnene som ble opprettet etter Jesu Kristi død og oppstandelse. Disse samfunnene var sammensatt av individer som hadde svart på Guds kall og hadde blitt brakt inn i et forhold til ham gjennom troen på Jesus. De samlet seg for tilbedelse, fellesskap og tjeneste, og de ble veiledet av ledere som ble utvalgt av Den Hellige Ånd til å gi åndelig tilsyn og veiledning.
I dag brukes begrepet "ekklesia" fortsatt for å referere til fellesskapet av troende som har blitt kalt ut av verden og samlet av Gud. Det brukes ofte om hverandre med ordet "kirke", selv om noen kristne foretrekker å bruke begrepet "ecclesia" for å understreke det faktum at fellesskapet av troende ikke bare er en bygning eller en organisasjon, men en levende, pustende kropp av individer som har blitt kalt ut av verden og brakt inn i et forhold til Gud.