Forstå postfiksering i språk

Postfiksering er en prosess der et suffiks eller annet morfem legges til på slutten av et ord etter at grunnformen er bøyd. Dette kan sees på språk som bruker et system av suffikser for å indikere grammatisk funksjon, for eksempel japansk eller arabisk. På disse språkene legges suffiksene til på slutten av ordet for å indikere ordets grammatiske funksjon, for eksempel tid, kasus eller tall.

For eksempel, på japansk, bøyes verbet "å spise" med forskjellige suffikser avhengig av anspent og personen som utfører handlingen. Basisformen til verbet er "takeru", men det kan konjugeres til "takereba" (jeg spiste), "takero" (du spiste) eller "taketa" (han/hun/det spiste). I dette tilfellet legges suffiksene "-ba", "-ro" og "-ta" til på slutten av grunnformen for å indikere tiden og personen som utfører handlingen.

Postfiksering er forskjellig fra andre typer bøyningsmorfologi , for eksempel prefiks eller suffiksasjon, hvor morfemene er lagt til henholdsvis begynnelsen eller midten av ordet. Postfiksering brukes ofte i språk som har et komplekst system med grammatisk bøyning, og det kan brukes til å indikere et bredt spekter av grammatiske funksjoner, inkludert tid, kasus, tall og kjønn.